Tanker

Nå er det ikke lenge igjen til jeg jeg må vende nesa hjem igjen til norge. 11 dager. Bare 11 dager igjen av utvekslingsåret mitt. 11 korte dager sammen med mine herlige vertsmødre og gode venner. Det er en veldig rar følelse. Nei, ikke en rar følelse. Det er en forferdelig følelse, en utrolig skummel følelse, nesten ubeskrivelig vond følelse. Det å måtte forlate noen du har kommet nær, stått sammen med gjennom tykt og tynt, og rett og slett vært med på å gjøre utv.året ditt så bra som det har vært - det er nettopp det som skremmer meg mest. Vil jeg noen gang få muligheten til å se de igjen? 

Jeg er også 2 skoledager unna sommerferie. Ferien som blir utrolig lang og deilig, og som jeg på en måte har ventet på alt for lenge. På den andre siden er det trist, veldig trist. Om 2 skoledager er jeg ferdig med american High School. Ferdig med morsome og lette klasser som gjør dagene lettere. Det begynner å gå opp for meg at det er slutten på utv.året mitt, det året jeg har lenge drømt om. Hva blir det neste store som skjer?



Jeg føler jeg forberedte meg så mye mer til jeg skulle reise fra Norge enn det jeg har fått gjort til jeg skal dra fra usa. Jeg tipper at jeg aldri trodde det skulle bli så hardt, men det er vel en del av opplevelsen og prisen du må betale er jeg redd. Du forbreder deg en god stund på å forlate familie og venner for å bo hos en helt fremmed familie et helt fremmed sted. Alle tanker og energi går til å begymre deg over om du kommer til å trives i familien, om du kommer til å få deg noen venner, eller om du vil savne hjemlandet mer enn mye. Heldigvis har ikke jeg hatt noe problemer med familien i det hele tatt, eller vært nødt til å ta med meg skole-lunsjen på do for å spise den der alene, eller savnet norge så mye at jeg ligger våken om natta. Nei, ting har gått overraskende bra. Kanskje er det nettopp derfor det kommer til å bli så vanskelig å dra herfra. 

Jeg tror jeg overtenker, ihvertfall har jeg gjort nå i det siste. Jeg har plagsomt mange tanker i huet for tiden, noe som tærer litt på meg. Redd for å ha mistet venner i løpet av året (noe jeg både tror og håper jeg ikke har gjort). Redd for å komme hjem til et skuffende kjedelig liv. Men mest av alt, redd for å aldri kunne se mennesker her igjen. 

Missforstå meg rett, jeg gleder meg utrolig mye til å sette bena på norsk jord om bare en og en halv uke. Til å se alle de fine mennesekene jeg ikke har sett på 10 mnd og som jeg virkelig har savnet. Jeg gleder meg til å drikke deilig norsk vann fra springen, og å spise sunn mat. Og jo! Nå har det seg slik at min kjære farmor ankommer Kansas nå på mandag, noe jeg nesten ikke kan vente til! Å vise hun alt det som nå er min hverdag, det blir bra det! 

Jeg vet ikke hva "konklusjonen" min kan være for dette innlegget, tror ikke det er en spesiell en. Jeg trengte bare å lufte noen tanker. Forhåpentligvis virker de ikke helt greske ut, selv om jeg ikke forventer folk å forstå. Håper det ikke tar meg alt for lang tid til å komme med et neste innlegg- selv om jeg ikke lover noe. Litt blogging, er bra blogging, right? 

Ha en flott helg!

-Julie

Én kommentar

Postet av: VG
Dato: 13.05.2013 Klokken: 18:41 -


Gleder meg så utrolig mye til du kommer hjem snupp! Jeg skal nok gjøre overgangen enklere for deg<3

Skriv en ny kommentar